Pengemakt i møte med lokaldemokratiet

Illustrasjon: Sven Tveit

Mange kommuner synes det er VANSKELIG Å SI NEI til ressurssterke personer som bringer aktiviteter og arbeidsplasser. Men hva gjør det med tilliten til politikerne og lokaldemokratiet?

Generalsekretær Guro Slettemark

Denne kronikken er publisert i Kommunal Rapport her (bak betalingsmur).

Statsviteren og sosiologen Stein Rokkans kjente sitat «Stemmer teller, men ressurser avgjør» fra 1966 var først og fremst en forklaring på hvordan makt fordeler seg mellom ulike innflytelseskanaler – mellom valgkanalen og de økonomiske interessenes kanaler. Stortingets makt var svekket til fordel for interesseorganisasjonene.
Sitatet kan være verd å dvele litt ved også når det gjelder lokaldemokratiets vilkår i møte med ressurssterke personer og virksomheter.

Som illustrasjon, og absolutt ikke som et forsøk på å sverte spesifikke kommuner, kan vi se på tre eksempler fra kommunene Kragerø, Gausdal og Tysnes.
I Robek-listede Kragerø er det Ivar Tollefsen og hans selskap Fredensborg som har utmerket seg med et uhorvelig antall planer om eiendomskjøp med tilhørende søknader til kommunen.
En rask opptelling i lokalavisen Kragerø Blad Vestmar (KV) viser at Tollefsen har generert hele 760 redaksjonelle saker opp igjennom årene.
Disse handler både om privatpersonen Ivar Tollefsen som søker byggetillatelser og omgjøringer for seg og sine i kraft av å være ferierende i kommunen, og næringsdrivende Tollefsen som i kraft av selskapet Fredensborg eier rundt 50 Kragerø-selskaper.
Manglende godkjenning fra kommunen var ikke til hinder for at Fredensborg annonserte 115 nye fritidsleiligheter lenge før tillatelser var avklart.
«Vi må investere og satse», var selskapets svar til KVs journalist. Kanskje ikke så overraskende ble tillatelse gitt.
Politikernes mantra i møte med Tollefsens utallige planer er «flere arbeidsplasser», noe som er høyst forståelig. Tollefsen er etter hvert faktisk blitt den største private arbeidsgiveren i kommunen.

I Gausdal skjedde noe av det samme da en utbygger satte i gang bygging av 32 leiligheter uten tillatelse i et område regulert for industri. I Morgenbladets omtale av saken nylig siteres utbygger (sitat fra GD): «Jeg tenker det ordner seg».
Han opplyste videre at han hadde snakket med vedkommende som «kanskje blir ordfører», og at han kom til å snakke mer med henne. Og jammen ordnet det seg.
I Tysnes verserer en sak om plassering av kommunens planlagte nye svømmehall. Der har laksemilliardæren Gerhard Meidell Alsaker tilbudt kommunen 40 millioner til å bygge hallen.
Dette er klart noe en liten kommune med knappe ressurser vanskelig kan si nei til, og det hele fremstår som et svært raust tilbud. Det er bare det at giveren har satt vilkår for gaven om at svømmehallen blir bygget i den vesle hjembygda hans Onarheim, hvor bare 40 elever – av totalt 300 – går på skole.

Som nevnt over er disse tre eksemplene tilfeldig valgt, og lignende eksempler finnes nok i en rekke andre kommuner. Poenget er at sakene på ulike vis illustrerer risikoen for at de som har ressurser, direkte eller indirekte kan oppnå sterkere innflytelse over lokaldemokratiske avgjørelser.
Kommuner vil ofte være avhengig av de aktivitetene ressurssterke personer og virksomheter bringer, og det kan være vanskelig å si nei.
Gaver kan skape bindinger som også kan påvirke kommunestyrets innstilling i fremtidige saker.
Aktører som bidrar med et forholdsmessig stort antall arbeidsplasser, kan det også være vanskelig å si nei til.
I et demokratisk perspektiv kan en positiv innstilling i slike saker fort ta seg dårlig ut. Den kan også bidra til å svekke tilliten til lokaldemokratiet.

De nevnte sakene dreier seg på forskjellig vis om kommunens arealplaner. Og som vi alle vet, er utbyggingsareal snart det eneste knapphetsgodet som finnes i Norge.
Befolkningens tillit til lokaldemokratiet er i ferd med å synke. Det viser tall fra DFØs innbyggerundersøkelser fra hhv. 2021 og 2023. Det har skjedd et markant fall i befolkningens tillit til myndighetene, og en større del av befolkningen tror korrupsjon og nepotisme foregår i stat og kommune.

Hvordan kan kommunene gjenreise tilliten og stå bedre rustet i møte med ressurssterke personer og virksomheter?
Verktøy som fremmer åpenhet både i politikk og administrasjon, fremmer også tillit. Gode innsynsløsninger og åpne, tilgjengelige oversikter over hvem som møter administrativ og politisk ledelse (lobbyregister) kan være en god start.
Kommunene bør i tillegg utforme klare retningslinjer for mottak av gaver for å unngå at det skapes bindinger eller avhengighet som vil kunne påvirke myndighetsutøvelsen i form av gjenytelser i fremtiden.

Kommunene bør være tydelige på hva slags gaver og donasjoner de kan motta

De fleste kommuner har regler om at enkeltansatte ikke kan motta gaver ut over en viss størrelse. I tillegg bør kommunene selv også være tydelige på hva slags gaver og donasjoner de kan motta, og betingelsene for å akseptere dem.
Kommunene bør også diskutere om de står overfor et strukturelt problem og undersøke om ressursulikhet har konsekvenser for prinsippet om likebehandling.

Et større spørsmål som bør reises på nasjonalt nivå, er om vi har et robust nok planlovverk som tåler møtet med stadig sterkere interesser.