Må jobbe for mer åpenhet
Hemmeligholdte ulykkesrapporter fra Veivesenet, militærskip som selges til paramilitære i Nigeria og skjult eierskap i norske selskaper. Hvor åpent er egentlig Norge?
Kronikk i Dagens Næringsliv, 2. september 2015
Av Rådet for åpenhet i forvaltningen, ved: Guro Slettemark, generalsekretær Transparency International Norge, Joachim Nahem, programsjef ILPI og Liv Freihow, direktør for næringspolitikk IKT-Norge.
Man skulle tro den norske forvaltning og storting var transparent, inkluderende og godt rustet mot interessekonflikter og korrupsjon. Den norske samfunnsmodellen er tuftet på idealer om åpenhet og inkludering. Hvorfor begrenses da innsyn? Med hvilken rett holdes offentligheten utenfor?
Da det ble kjent at Forsvaret i det stille hadde solgt militære fartøy til private sikkerhetsaktører i Afrika, som senere videresolgte skipene til paramilitære styrker i Nigeria, vakte det berettiget oppsikt. Den slags skitne forretninger, ispedd korrupsjonsanklager og hemmelighold står i skarp kontrast til vårt bilde av Norge som et moderne, åpent samfunn.
I løpet av de siste månedene er det på område etter område avdekket tilfeller der offentlig forvaltning har holdt informasjon av stor offentlig interesse skjult, noe som også ble dokumentert under årets Skup-konferanse, der 40 av 63 innsendte metoderapporter for undersøkende journalistikk beskrev betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter.
Det er neppe tilfeldig at nettopp Forsvarsdepartementet er valgt ut som ett av to departement der innsynspraksisen skal granskes nærmere av
Sivilombudsmannen.
I vår har Stortingets finanskomité behandlet et forslag fra Arbeiderpartiet og KrF om å opprette et norsk offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskap. I lys av at myndighetene de siste årene systematisk har nektet offentligheten tilgang til skatteetatens aksjonærregister, var dette et helt nødvendig forslag. Samtlige krav om innsyn i registeret ble avvist, og regjeringen gikk til slutt til det oppsiktsvekkende skritt å foreslå å lukke hele registeret.
Når myndighetene på denne måten stenger tilgangen til informasjon om hvem som eier og kontrollerer norsk næringsliv, har vi et alvorlig demokratiproblem. Informasjonen er selvsagt av interesse for andre enn eieren selv. Ikke fordi det å eie aksjer i næringslivet gir grunn til mistanke om noe som helst, men fordi åpenhet avklarer usikkerhet om rollekonflikt. Lukkede, utilgjengelige registre over selskapenes eiere innebærer betydelig økt risiko for hvitvasking, skattesvindel og
organisert kriminalitet.
Det er også et demokratiproblem at det ikke er åpenhet om strukturert påvirkning, såkalt lobbying, av stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er nedslående at Stortinget hele fem ganger har stemt ned forslag fra Venstre om å innføre et lobbyregister.
Disse og flere andre forhold kan godt avfeies som enkeltstående tilfeller, men det kan også hende dette stikker dypere. Kanskje er det heller slik at når tid, ressurser, eller frykt for å bli avkledd veies på vektskålen, har vårt land i stadig større grad kommet til å tillate en kultur der åpenhet blir nedprioritert.
Den preventive effekten av åpenhet skal ikke undervurderes. Ville Forsvaret solgt militærfartøy til Nigeria om det hadde visst at informasjon om salget umiddelbart ville bli offentlig tilgjengelig? Vi tror Norge vil være tjent med en systematisk gjennomgåelse av hvilke krav til åpenhet som bør gjelde for Stortinget, forvaltningen og privat sektor. Dette dreier seg ikke bare om tilliten mellom våre styresmakter og landets innbyggere. Slike saker påvirker også Norges internasjonale omdømme.
Gjennom det internasjonale samarbeidet Open Government Partnership (OGP) deltar Norge i et forpliktende initiativ som skal fremme en mest mulig åpen forvaltning i alle land som deltar. Daværende statsminister Jens Stoltenberg lanserte OGP med brask og bram sammen med blant andre USAs president Barack Obama i New York høsten 2011. Siden har 65 land sluttet seg til samarbeidet.
OGP-samarbeidet er dessverre lite kjent i Norge. Våre eksempler viser at regjeringen bør intensivere arbeidet for større åpenhet. OGP er en arena der norske myndigheter har mulighet til å vise at man tar åpenhet på alvor og er villige til å innføre nødvendige reformer nasjonalt og også hente erfaringer fra andre land. Det er slett ikke sikkert Norge lenger er «best i klassen».