Sommerskolen i Vilnius, rapport fra en student

Du jobber for en norsk bedrift. Oppgaven din er å dra i havn en større kontrakt i India. Du reiser til New Delhi for å signere en lisensavtale med landets myndigheter. Kvelden før alt er i boks inviteres du på middag av en sentral politiker. Han ønsker å planlegge signeringen slik at alt går etter planen. Du aksepterer tilbudet, og dere avtaler et møte på byens beste restaurant. Det viser seg snart at dere ikke blir alene rundt bordet, da politikeren også har invitert med hele sekretariatet sitt. Måltidet inntas og stemningen er god. Når kelneren kommer med regningen plasseres den på din plass, og ingen andre gir tegn til at de skal betale. Det forventes at du spanderer. 

Hva gjør DU?

Av Per Høyland, masterstudent i statsvitenskap, UiO

 ”Studere anti-korrupsjon i Litauen? Du tuller.” På flyplassen blir jeg møtt av to venner fra Vilnius. De har aldri hørt om Transparency International og ler når jeg beretter om opplegget for den kommende uken i juli. Latteren får klangbunn i mine egne fordommer om et gjennomgående korrupt Øst-Europa. Hva blir det neste, statsbyggingskurs i Sør-Sudan?

Jeg betaler ikke for den middagen. Gjester skal ikke spandere! Dessuten vil det være korrupt og galt, bedriften opererer ikke på denne måten.

Transparency International arrangerer årlig en sommerskole, TI School on Integrity, i Vilnius. Her møtes rundt 150 unge mennesker fra hele verden for å lære mer om korrupsjon gjennom forelesninger, debatter, workshops og utflukter. Skolen henter professorer fra tunge universiteter samt fra internasjonale anti-korrupsjonsorganisasjoner. Alle kursholdere arbeider for en mindre korrupt verden og en mer gjennomsiktig politikk og økonomi. Med godt mot og løfter om en uforglemmelig opplevelse pakker jeg kofferten og drar til hovedstaden i Litauen for å finne ut hva dette kurset er for noe.

Hva om det ikke er så farlig? Å spandere middager er vel noe alle gjør i næringslivet? Det er jo ikke snakk om å dele ut sportsbiler og luksusbåter heller. Sjefen min vil sikkert at vi betaler, siden vi risikerer å miste kontrakten om vi ikke spiller på lag her. Havarere en viktig kontrakt av prinsipielle grunner? Nei takk.

Deltakerne på sommerskolen kommer fra hele verden. Den store aulaen minner om FNs generalforsamling. Dette er spennende i seg selv – hvordan opplever alle disse unge menneskene korrupsjon i hverdagen? Hva kan vi lære av hverandre? Har jeg, som nordmann, noe å gjøre her i det hele tatt? Denne globale forsamlingen er mulig gjennom en stipendordning for representanter fra utviklingsland og etniske minoriteter.

Opplegget er i gang fra første stund. Hva er korrupsjon? Hvorfor finnes korrupsjon? Hva kan vi gjøre for å redusere korrupsjon? Hvordan kan vi jobbe for en mer gjennomsiktig politisk og økonomisk sektor? Mange spørsmål. Enda flere svar. For å gjøre diskusjonene så aktuelle som mulig baseres de på deltakernes egne erfaringer. I mindre grupper legges det frem eksempler på hverdagssituasjoner der det forventes bestikkelser. Ønsker du en god utdanning i Iran? Da må du betale. Ønsker du gode karakterer også? Mer betaling. De andre nordmennene og jeg går rimelig fort tomme for eksempler fra hjemlandet. Hvor ofte må jeg egentlig legge en seddel eller to under passet for å slippe over grensen på Oslo Lufthavn? Aldri. Får jeg bot om jeg blir stoppet i en rutinekontroll på E18 og har papirer og bil i orden? Nei.

I andre deler av kurset får vi høre om konkrete prosjekter sivilsamfunn kan drive på grasrotnivå. Hvorfor er veien vi ble lovet av myndighetene en meter smalere enn det vi ble fortalt? Står det ikke klart i kontrakten hvor bred den skal være? Jo, det gjør det. Lokalbefolkningen vet det bare ikke. Ved å grave frem kontraktene og skrive om tekstene slik at de blir forståelige kan vi gjøre det vanskeligere å ikke levere det som er avtalt. Et annet knep har blitt gjort i India, der en organisasjon trykket opp monopolpenger med teksten ”jeg tar ikke bestikkelser”. Disse pengesedlene ble brukt til bestikkelser. Etter hvert ble dette en trend, umulig å overse for korrupte offentlige ansatte. En folkelig bevegelse sa at nok var nok.

Vent litt. Denne situasjonen burde jeg sett komme. Tipper sjefen ikke blir så glad når jeg belaster firma-kortet sånn uten videre. Dette er min feil. Jeg betaler heller med eget kort, selv om regningen på bordet nærmer seg en halv årslønn… Det blir for dumt å risikere jobben min.

Norge er langt fra verdens mest korrupte land. Men vi lever ikke isolert. Bestikkelser og lyssky kontraktsinngåelser skjer selvsagt også på et internasjonalt nivå og utenfor Norges grenser. Etter lange diskusjoner kom den norske delegasjonen frem til at det er her vi virkelig kan engasjere oss. For hvordan oppfører egentlig et norskeid selskap seg når det etablerer seg i korrupte samfunn? Norge gir også svært store pengesummer som utviklingshjelp. Hvordan kan vi være sikre på at denne hjelpen kommer frem og ikke blir spist opp av korrupte tjenestemenn i mottakerlandene? Vi nikker ivrig til hverandre og konkluderer med at dette må tas på alvor.

Transparency International School on Integrity er ikke et trivelig sted. Dersom man alltid må sette to streker under alle svar mener jeg. Ønsker du derimot hundreogfemti forskjellige meninger om noe som angår oss alle, der hver og en gir deg et litt nytt perspektiv, er dette stedet for deg. Alt dette sagt – det aller sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med kan oppsummeres i ett ord: fellesskap. Unge mennesker fra hele verden som kommer sammen for å lære og dele kunnskap, som deler verdier som åpenhet og gjensidig respekt, gjør enormt inntrykk. Når jeg i etterkant leser avisoppslag om store korrupsjonsskandaler vet jeg det finnes unge mennesker over hele verden som oppriktig ønsker å gjøre noe med dette.

Etter en uke i Vilnius er jeg blitt en av de. Det er plass til deg også.

Betale. Ikke betale. Betale. Dele regningen?

Hva blir det til?