Vaksine mot korona og korrupsjon

(Foto: Vincent Ghilion, E-unsplash)

Alle ser fram til en vaksine mot Covid-19, men vi trenger også åpenhet, ansvarlighet og gode kontroll- og styringsmekanismer som vaksinasjon mot maktmisbruk og korrupsjon, skriver spesialrådgiver Gro Skaaren-Fystro i TI Norge i denne artikkelen i Ny Tid (sommer 2020)

¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨

Når store pengestrømmer og sterke interesser settes i spill i en global krisesituasjon, er det grunn til å være på vakt for å sikre at pengene blir brukt riktig. Koronapandemien er over oss og aldri har vel myndigheter blitt presset så hardt for ekstraordinære bevilgninger og tiltak for å håndtere den helsemessige og økonomiske krisen. Erfaring viser at korrupsjonsrisikoen øker i krisesituasjoner. Tidspresset gjør at det kan oppstå et dilemma hvor valget står mellom å oppnå resultater på den ene siden og etterlevelse av regelverk og kontrollmekanismer på den andre.

Covid-19 har så langt ført til mer enn 320 000 døde og nærmere 5 millioner smittede. Alle land er rammet av denne krisa og arbeidet med å utvikle en vaksine har blitt en fellesinteresse med høy prioritet.

I april tok Verdens helseorganisasjon (WHO) initiativ til et globalt program for utvikling, produksjon og distribusjon av vaksiner som skulle være tilgjengelig for alle (Access to Covid-19 Tools – ACT). Initiativet ble fulgt opp med en stor giverkonferanse i regi av EU-kommisjonen i begynnelsen av mai og det har så langt blitt l ovet nærmere 85 milliarder kroner. Norge bidro med vel 2 milliarder på konferansen, i tillegg til 13 milliarder til vaksinearbeid de neste årene.

85 milliarder er mye penger til et viktig formål, og selv om viljen er god, og vaksinekappløpet er godt igang, er det lang vei igjen og mange skjær i sjøen. Transparency International Health Initiative har pekt på noen utfordringer knyttet til korrupsjonsrisikoen.

For det første er god styring og koordinering en forutsetning for at midlene ikke bare blir lovet, men faktisk bevilget til formålet. Fram til slutten av mai er det EU- kommisjonen som har ansvaret for holde på denne oversikten, men det er ikke bestemt hvem som skal følge opp videre.

En annen utfordring er hvor giverlandenes penger skal tas fra. Er det snakk om friske penger eller er det reallokering av bistandspenger som var ment for andre viktige formål? De siste ukers budsjettforhandlinger her i landet viser at dette er en relevant problemstilling hvor mye av bistanden nå blir omprogrammert for å håndtere koronakrisen.

Åpenhet er en utfordring på flere områder innenfor programmet, idet det etableres partnerskap mellom givere og eksperter innenfor de ulike delene av programmet med stor grad av autonomi og mulighet for direkte finansiering.  På den måten kan man risikere at penger går direkte til et industriforetak uten konkurranse og etterlevelse av anskaffelsesregler. EU-kommisjonen forventer åpen rapportering på pengebruken, men det er ikke klart hvordan dette skal gjennomføres eller hvorvidt det vil bli utført aktsomhetsvurderinger for å forhindre eventuelle interessekonflikter mellom giver og partnere.

Spørsmålet om åpenhet gjelder også for testresultater og data. Manglende åpenhet gir større risiko for at ressurser ikke blir brukt effektivt og i verste fall sløses bort på utvikling og kjøp av medisinsk teknologi som ikke virker eller er skadelig.  EU-kommisjonen signaliserer krav til åpenhet om offentlig finansiert forskning, men det bør også være åpenhet om den privat finansierte forskningen. Kravet til full åpenhet om resultatene av kliniske tester fra all forskning som er støttet gjennom dette initiativet må bli tydelig, og det må etableres praktiske rapporteringssystemer for å håndheve kravet til åpenhet.

Et viktig premiss for dette WHO initierte programmet er å sikre global og rettferdig tilgjengelighet til koronavaksinen. De innsamlede midlene må derfor programmeres på en slik måte at alle har råd til en vaksine. Dette poenget ble gjentatt hele tre ganger av Erna Solberg i sin tale på giverkonferansen. Men det er uklart hvordan denne forpliktelsen til global rettferdig tilgjengelighet vil bli gjennomført, og det er en stor fare for at de som trenger vaksinen mest, ikke får den.

Sivilsamfunnet har en viktig rolle i å holde aktørene i vaksineprogrammet ansvarlige overfor sine forpliktelser i alle faser fra forskning, utvikling og distribusjon av vaksinen. Det var i så måte en dårlig start at ikke representanter fra det sivile samfunnet deltok på giverkonferansen. Alle ser fram til en vaksine mot Covid-19, men vi trenger også åpenhet, ansvarlighet og gode kontroll- og styringsmekanismer som vaksinasjon mot maktmisbruk og korrupsjon.