Hva er korrupsjon?

Korrupsjon er et mangetydig begrep. Korrupsjon er tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen. I fattige land, men ikke bare der, skaper korrupsjon fattigdom, sosial marginalisering og politisk nepotisme.

I Fortalen til Europarådets korrupsjonskonvensjon av 1998 uttales det at «korrupsjon truer rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene, undergraver godt styresett, billighet og sosial rettferdighet, vrir konkurransen, hindrer økonomisk utvikling og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner og samfunnets moralske grunnlag».

Rettslig benyttes korrupsjon som betegnelse på tilfeller hvor personer i tillitsposisjoner utnytter disse som byttemiddel for å oppnå personlige fordeler. Typisk tolleren som mot betaling unnlater å kontrollere smugleren.

Transparency Internationals (TI) definisjonen ligger nært opp til dette: «Korrupsjon er misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst». TI skiller mellom korrupsjon «ifølge regelen» og korrupsjon «på tross av regelen». Det første omfatter bestikkelser for å oppnå en fordelaktig behandling som mottakeren er forpliktet av loven til å utføre. Det siste omfatter derimot bestikkelser for å oppnå en behandling som mottakeren ikke har lov til å utføre.

Kravet om åpenhet

Alle som berøres av et forvaltningsvedtak eller en forretningstransaksjon, bør ha rett til å vite hvilke fakta og tall som ligger til grunn for beslutningen, om saksgangen og om prosessen bak beslutningen. Det er hva prinsippet om «åpenhet» eller «offentlighet» (eng. transparency) dreier seg om. Tjenestemenn, ledere og personer i tillitsverv må handle uvilkårlig, forutsigbart og saklig (upersonlig). Kort sagt, på en måte som er forståelig og tillitvekkende for den det gjelder.

I Norge har vi en offentlighetslov som gir rett til innsyn i de beslutningene som forvaltningen fatter.

Også næringslivet må sikre et minimum av åpenhet som et vern mot inhabile og uetiske beslutninger. Bedrifter kan velge å være åpne om dilemmaer knyttet til korrupsjon, interessekonflikter, inhabilitet, vennetjenester med mer. Bedrifter som velger å legge lokk på, risikerer at presse og påtalemyndighet avdekker saker mot dem over tid, eller avslører manglende kontroll og styring. Avsløringene vil drive ledelsen i vedkommende bedrifter fra skanse til skanse. Det skapes da lett et inntrykk av at den ene saken som ble avslørt ikke var unik, men at det ligger alvorlige og grunnleggende problemer bak. Bedriftene er neppe tjent med det.

Korrupsjon i norsk straffelov

Korrupsjonsbestemmelsene ble tatt inn i norsk straffelov i 2003, etter at Europarådets konvensjon mot korrupsjon ble implementert.

I den norske straffeloven er korrupsjon definert slik (§ 387 a):

  • Å kreve, motta eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag,

Eller:

  • Å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag.

Norsk lovgivning mot korrupsjon er blant de strengeste i verden. Før endringen i 2003 var ikke korrupsjon noe framtredende tema i straffeloven. Betegnelsen ”korrupsjon” ble ikke benyttet i loven. Begrepene som ble brukt, var ”trusler”, ”vederlag” og ”tilbud om fordeler”.

I 2003 ble straffeloven betydelig skjerpet ved at tre nye bestemmelser mot korrupsjon ble lagt til. Straffeloven har tre paragrafer om korrupsjon, som dekker:

  • Korrupsjon
  • Grov korrupsjon
  • Påvirkningshandel – et mellomledd tilbys en utilbørlig fordel

Både den som tilbyr en utilbørlig fordel (aktiv korrupsjon) og den som aksepterer et slikt tilbud (passiv korrupsjon), kan straffeforfølges for korrupsjon i henhold til straffeloven.

Loven kriminaliserer:

  • Korrupsjon som involverer norske offentlige tjenestemenn og private aktører
  • Korrupsjon som involverer utenlandske offentlige tjenestemenn og private aktører
  • Medvirkning til korrupsjon

Påtalemyndighetene er ikke pålagt å framlegge bevis på at den som har tilbudt en utilbørlig fordel har oppnådd formålet med korrupsjonshandlingen. Det er tilstrekkelig å tilby eller gi en slik fordel, samt å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel i forbindelse med en stilling, et verv eller et oppdrag.

Straffeloven gjelder også bestikkelser som betales indirekte gjennom agenter, konsulenter eller andre mellomledd.

Strafferammen for korrupsjon spenner fra bøter og til fengsel i inntil 10 år, avhengig av om bestemmelsen knyttet til «korrupsjon», «grov korrupsjon» eller «påvirkningshandel» anvendes.

Bestemmelsen om påvirkningshandel gjelder tilfeller der en person gir eller tilbyr et mellomledd en utilbørlig fordel som belønning for å påvirke en beslutningstaker, uten at beslutningstakeren oppnår noen fordel. Et sentralt punkt i vurderingen av om det har foregått et lovbrudd, er hvor åpen mellomleddet har vært om sine aktiviteter, relasjoner og intensjoner. Denne bestemmelsen omfatter påvirkningshandel både i privat og offentlig sektor.

Lobbyvirksomhet kan være en form for påvirkningshandel som i visse tilfeller kan anses som utilbørlig og ulovlig, for eksempel hvis den skjer i det skjulte.

Et viktig tema i straffeloven er: Hvilke handlinger, vederlag eller tjenester kan utgjøre «en utilbørlig fordel» og dermed medføre brudd på korrupsjonslovgivningen? En «fordel» er i henhold til forarbeidene til endringen av straffeloven i 2003 «alt som den passive parten mener han/hun har interesse av eller kan dra fordel av». Denne vide definisjonen omfatter:

  • Økonomiske fordeler, for eksempel betalinger i kontanter eller på konto, biler, gratisreiser, oppvartning eller aksjer i et selskap.
  • Ikke-økonomiske fordeler uten direkte materiell verdi, f.eks. at den passive parten får heder og ære, løfter om en framtidig ferietur eller en kontrakt, medlemskap i en eksklusiv forening, seksuelle tjenester eller privatskoleplass til barna.