Vandrende interessekonflikter utfordrer forvaltningen

Integriteten i norsk forvaltning settes jevnlig på prøve – av kompiskapitalisme, svingdørsproblematikk, vennetjenester, favorisering, nepotisme, og regelrette bestikkelser.

Av Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge og Tina Søreide, professor ved NHH

Artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv 28. desember 2020

I avrundingen av prosessen rundt ansettelsen av Nicolai Tangen som ny oljefondssjef var Kari Elisabeth Kaski (SV) klokkeklar overfor Aftenposten/E24: – SV har oppnådd det vi har sagt hele veien: Vi kan ikke ha en oljefondssjef som er en vandrende interessekonflikt.

Det er vi enige i, men bekymringen er relevant i flere sammenhenger. Ledere med eierskap og muligheter for personlig profitt svekker tillit til institusjoner, mens reglene som skal hindre dette er vedtaksorienterte, og regulerer ikke det som «bare» er en problematisk tilstand. Følgende eksempler belyser hvorfor dette er et problem.

Fiskeripolitikk og eierskap. Lisbeth Berg-Hansen, fiskeri- og kystminister 2009–2013, og Liv Kristin Holmefjord, inntil nylig direktør i Fiskeridirektoratet, hadde betydelig eierskap i sektoren de var ansvarlige for. Profesjonelt har de to kvinnene hatt ansvaret for store deler av fiskeriforvaltningen i Norge. Privat yngler millionene i deres familieeide oppdrettsanlegg. Begge har vært åpne om eierskapet. Departementet betraktet dem inhabile i behandling av egne og familienes selskaper, men ikke når det gjaldt bransjens generelle rammevilkår. I Tangen-saken var det tilstanden som kunne bli et problem, men i fiskeriforvaltning har vi ikke fått samme debatt, der det unisone motargumentet har vært at «vi trenger ministre og direktører som har greie på fagområdet de skal forvalte».

Kontakter i Utenriksdepartementet. I høst har DN stilt spørsmål rundt UDs finansielle støtte til IPI, en New York-basert, FN-rettet tankesmie ledet av den norske diplomatitraveren, Terje Rød-Larsen. I saken er det kommet frem at Rød-Larsen mottok urimelig høy kompensasjon, sett med norske øyne, mens ektefellen til en saksansvarlig i UD fikk jobb i tankesmien. Regler har nok vært respektert, og dermed er det juridisk krevende å stille spørsmål ved betydningen av bekjentskap mellom de involverte. For noen år siden avslørte VG tett samarbeid mellom UD og ILPI, et konsulentselskap som fikk kontrakter uten anbud og tilskuddsavtaler, noe som sikret eierne stor profitt. Den saken fikk konsekvenser fordi regler for vedtaksbehandling faktisk var brutt, men de samme reglene omfattet ikke den tilstanden at ILPI hadde fått posisjonere seg for sterkt i forhold til embetsverket.

E-helsetjenestens konsulentbruk. Aftenposten avslørte en lignende situasjon da de tidligere i år belyste e-helsetjenestens storstilte bruk av konsulenttjenester, der «PwC sikret seg en kontrakt verdt 75 millioner kroner på seks arbeidsdager, etter å ha gitt innspill til kravene staten skulle stille i kontrakten» (Aftenposten, 20. august). Direktoratets direktør Christine Bergland avfeide kritikken med at de ikke hadde brutt noen regler. Også her ser vi at beskyttelsen mot tilstanden, som gjorde det mulig for en privat aktør å komme på innsiden av embetsverket og påvirke egne rammevilkår, ikke er sikret med regler, men avhenger av kultur og respekt for offentlig stilling og ansvar.

Tette bånd i kommuner. Hvordan er slik risiko håndtert rundt om i det ganske land? Transparency Internationals oversikt over dommer i norske korrupsjonssaker, samt KS sine undersøkelser, tyder på at interessekonflikter er et problem i mange kommuner. Likevel, mens det kommunale selvstyre ble styrket med kommuneloven av 2018, ble mulighetene for ekstern statlig lovlighetskontroll begrenset. Nå ble det ikke bare et krav om særlige grunner for fylkesmannskontroll, med tilhørende krav om forhåndsvarsel og vektlegging av veiledning; kontrollen skulle også være begrenset til å handle om vedtak. I realiteten er ikke endringen så stor, men innebærer at det er noe vanskeligere for staten å gripe inn i det som kan være en problematisk tilstand, hvor vedtak kan påvirkes for privat vinning innenfor gitte regler. I en kommune kan kultur og små forhold svekke lokale kontrollsystemer fordi det lettere oppfattes som risikofylt å være den som varsler.