Kriminelle tjener på skjult eierskap

I et åpent brev til Næringsministeren tar en rekke personer og organisasjoner, blant annet Transparency International Norge, til orde for et åpent eierregister i Norge.

——————————————————-

Regjeringens nye aksjonærregister vil kunne gi alle informasjon om hvem som har eierinteresser selskaper i Norge. Da må åpenheten være reell og ikke begrenses til noen få. Bare slik kan vi bekjempe økonomisk kriminalitet.

22. januar 2015 

Av

Vegard Venli, journalist i Kommunal Rapport
Siri Gedde-Dahl, Presseforbundets offentlighetsutvalg
Liv Freihow, direktør for næringspolitikk i IKT-Norge
Professor Guttorm Schjelderup, NHH
Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder i Tax Justice Network – Norge
Inger A. E. Coll, leder i Norsk Øko-forum
Arne Jensen, generalsekretær i Norsk redaktørforening
Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag
Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge
Anders Folkestad, leder i Unio
Mona Thowsen, generalsekretær i Publish What You Pay
Professor Jan Fridthjof Bernt, Universitet i Bergen
Tina Søreide, samfunnsøkonom og forsker ved juridisk fakultet, Universitetet i Bergen
Øivind Eriksen, leder Skatterevisorenes Forening
John Leirvaag, forbundleder i Norsk Tjenestemannslag

Skjult eierskap gjør jobben enkel for de som står bak organisert kriminalitet, skattesvindel, hvitvasking eller korrupsjon. Det sorte og grå markedet kjennetegnes blant annet av at bakmenn er vanskelig å spore. Personer som vil skjule sin tilknytning til en forbrytelse vil gjøre dette gjennom kompliserte konsernstrukturer, skatteparadisselskaper og stråmenn.

Pressen, velgerne, Økokrim, forvaltningen og næringslivet selv har alle et stort behov for å vite hvem som eier selskaper i Norge. G20, en sammenslutning av verdens rikeste land, har gitt alle land beskjed om å sørge for at selskaper er åpne om eierforhold og struktur. Vi ønsker velkommen Stortingets oppfølging av sine internasjonale forpliktelser når de i høst vedtok å få på plass et offentlig tilgjengelig og digitalt aksjonærregister.

Brønnøysundregistrene har på bestilling av Nærings- og fiskeridepartementet utredet hvordan et slikt register kan se ut. Men i deres rapport fra 4. november 2014 legges det en rekke begrensninger på offentlighetens tilgang. Dette til tross for at aksjeloven klart sier at dette skal være offentlige opplysninger.

Rapporten sier det er problematisk om offentligheten skal kunne nøste opp i selskapsstrukturer. Men det er nettopp de kompliserte nettverkene av datterselskaper som gjør det tilnærmet umulig å følge pengestrømmene. 10 av verdens største utvinningsselskap har over 6000 datterselskaper mellom seg. IKEA Norge, Oljefondet, Amazon og Starbucks er eksempler på aktører som har kreative og kompliserte strukturer i skatteparadis.

Rapporten sier at registeret skal vise hvem som eier aksjer i et gitt selskap. Det skal derimot ikke være mulig å finne ut hvor mange aksjer en gitt person eier i flere ulike selskap. Slik informasjon ville gjort det lettere for en offentlig eller privat innkjøper å avdekke om det er de samme personene som står bak selskaper i en anbudskonkurranse. For innbyggere i en kommune er det relevant å vite hvilke eierinteresser ordføreren og andre politikere har i lokale bedrifter.

Stortinget påpekte i sitt vedtak at mediene og frivillige organisasjoner bidrar til viktige debatter om eierskap og økonomiske forhold med sine undersøkelser, og at Skattemyndighetene drar fordel av slik ny kunnskap om for eksempel skatteunndragelser. Avsløringer i media kommer ofte fra et grunnarbeid gjort av organisasjoner, eller som begrunnende tips fra enkeltpersoner. Derfor er det problematisk når rapporten fra Brønnøysundregistrene ønsker å begrense fullt innsyn til kun journalister og finansnæringen.

Uansett blir verdien av journalisters innsynsrett begrenset når Brønnøysundregistrene ønsker å regulere hvordan mediene skal bruke aksjeopplysningene. Menneskerettsdomstolen har en rekke ganger påpekt at verken domstolene eller myndigheter kan regulere hvordan mediene skal videreformidle offentlig tilgjengelig data.

Et sunt næringsliv – med reell konkurranse – er avhengig av raskt og effektivt innsyn i aksjonæropplysninger. Næringslivet må vite hvem de handler med, både for å ta kommersielt riktige beslutninger og for å kunne holde seg unna useriøse aktører.

Økonomisk kriminalitet kjenner ingen landegrenser. Det blir stadig lettere å etablere selskaper i utlandet, ifølge Økokrim. Innsyn i eierskap må derfor også være global. Utenlandske registre må være søkbare fra Norge, og et register i Norge må tilsvarende kunne benyttes av utlendinger. Rapporten fra Brønnøysundregistrene ønsker derimot å begrense innsynet til kun nordmenn med Altinn-identitet.

Norge har på flere områder tidligere gått foran med åpenhet. For eksempel er det mulig å laste ned og sammenstille nøkkelinformasjon om selskaper, og det samme skal snart skje for styremedlemmer. Vi ser ingen grunn til at det skal være mindre åpenhet om aksjonærene. Når slik informasjon blir gjort tilgjengelig og søkbar, er det mulig å forske på dataene og produsere ny kunnskap i en tid der eierforhold blir mer og mer kompliserte. Slik ny kunnskap er avgjørende for å kunne føre en opplyst samfunnsdebatt.

I Norge kan utlendinger anonymt investere i aksjer i norske selskap. Norsk lovverk tillater at utenlandske aksjeeiere kjøper aksjer gjennom forvalterkontoer. 24 av forvalterne som Finanstilsynet har godkjent, er banker i Luxembourg. En fjerdedel av forvalterne holder til i land med svært strengt hemmelighold (Sveits, Luxembourg, Guernsey, Jersey og Monaco). Den norske forvalterordningen er ikke nevnt i bestillingen fra Nærings- og handelsdepartementet til Brønnøysundregistrene.

Til sammenligning har Ukraina vedtatt å opprette et eierregister som krever at selskapene må oppgi de fysiske personene som eier eller kontrollerer bedriftene, noe som vil gjøre at utenlandske aksjeeiere også blir synlige. Det ukrainske registeret går også lengre enn Norge på andre områder: det skal inkludere aksjonærer, styremedlemmer og ledelse, også personer som reelt sett har kontroll i bedriften selv om personen ikke har formelle verv.

Verdenssamfunnet ligger langt etter i kampen mot økonomisk kriminalitet og skjult eierskap. Et åpent register vil bidra til demokrati og hindre samfunnsundergravende virksomhet, og vil gjøre det mulig for oss å stå sammen om å bekjempe økonomisk kriminalitet. Vedtaket fra Stortinget er derfor et viktig steg, og anbefalingene Brønnøysund gir et utgangspunkt for diskusjon. Vil ministeren nå legge til rette for en bred prosess der også andre kan gi sine innspill?