Stillbilde fra Leviathan

Korrupsjon – Russlands svøpe

En kald vinternatt i 1992 ved ½ to-tiden kom jeg ut fra en kjellerrestaurant i sidegaten fra Nevskij prospekt der Kirken på Blodpølen ligger ved kanalen i St. Petersburg. Kirken kalles for dette fordi den ble bygd på åstedet for det dødelige attentatet på reformatortsaren Aleksandr II i 1881. Det var han som opphevet livegenskapet i 1861, og avskaffet bøndenes slaveri i Russland uten at en dråpe blod ble spilt, 3 år før den amerikanske borgerkrigen kulminerte over samme tema i slaget ved Gettysburg. 

Av Cand.Philol. Hans-Wilhelm Steinfeld, partner i Corporate Communications, Moskva-korrespondent for NRK 1980-84, 1988-94, 2000-03, 2010-2014. 

Teksten er skrevet til kinoprogrammet i forbindelse med premieren på Andrey Zvyagintsevs Oscar-nomierte film, «Leviatan», som fortsatt kan sees på norske kinoer. Filmen er en mektig historie om korrupsjon, fortalt fra perspektivet til vanlige folk i en liten by ved Barentshavet. Filmen distribueres av Arthaus. 

Det snødde tett, det var helt vindstille, men kaldt så jeg knappet min Lodenfrakk opp til halsen i byen der Nikolaj Gogol beskrev «Kappen», som den lille mann Akakij Akakjevitsj fikk frastjålet. Ranet fratok ham forstanden.  Jeg gikk langsomt. Så passerte jeg en ark, et av de mange, dype portrommene i denne vakre keiserbyen.  Da så jeg ham i mørket.  Gutten på ti år manglet en fot, og da jeg stoppet opp og spurte «jøss, står du her så sent?» prøvde den spede kroppen kjapt å sjokke seg noen skritt tilbake og inn mørket på krykkene sine.  Han var åpenbart redd for å bli slått. Jeg trakk opp noen rubelsedler, nok til en månedslønn. Så rakte jeg pengene til den lille gutten. «Si til dem som ber deg stå slik nattestid fra meg, at dette bør være nok til at du bør få være inne i varmen resten av natten og sove, gutten min!»   Jeg så en tåre strømme ned over guttens kinn. For meg var han der og da symbolet på Russlands tragedie. Det er tiggergutten ved Mojka-kanalen fremdeles for meg.

Leviatan_norsk_plakat

Filmen LEVIATAN av Andrej Zvjagintsev går til kjernen av korrupsjonens anatomi. Korrupsjonen er Russlands svøpe, også historisk. I begynnelsen av mars 1992 gikk Sergèj Bòldyrjev, som var revisjonssjef hos President Boris Jeltsin brått av. Slik protesterte han mot ti-tolv grove tilfeller av korrupsjon høyt oppe i presidentens stab, som talte 7000 mann og i regjeringsapparatet. Tre dager etter satt vi fire kamerater på en kneipe ved Taganka-plassen i Moskva og drakk på at vår venn som var visejustisminister i Russland, Vladimir Varov  nå også gikk av. Der satt Jeltsins visestabsjef Vjàtsjeslav Vòlkov, leder for utenrikshandels-komiteen i Det øverste sovjet, Leonid Gurjèvitsj og Varov selv, foruten jeg, da. På fleip spurte jeg Varov, som var advokat og kom inn i politikken via de frie fagforeningene i Leningrad som byen het under Gorbatsjov, om han også gikk av i protest mot korrupsjonen?  «Vet du, korrupsjon er allerede AIDS i full blomst i vår økonomiske kultur!» – svarte mannen som førte Russlands Uavhengighetserklæring i pennen våren 1991.

Den verdensberømte, ukrainsk-russiske skuespillforfatteren Nikolaj Gogol utga sin «Revisoren» i 1834.  Skuespillet startet med den korrupte borgermester, som med beven og frykt i røsten nærmest hvisker til sine pappenheimere: «Det går et forlydende om, at Tsaren har sendt en revisor til vår by, inkognito!» Vi må tilbake til 1630 i Norgeshistorien for å finne korrupsjon som kan sammenlignes med dagens korrupsjon i øst. Professor Knut Myklands bok «Skifte i forvaltningsretten – innføringen av eneveldet i Danmark-Norge 1630-1660» var det store, faghistoriske verk i norsk faglitteratur til korrupsjonsemnet. Svineriet har rådet grunnen uforstyrret også etter kommunismens fall, både i Russland og i alle de østeuropeiske samfunnene som lå øst for jernteppet frem til Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Da gjorde 400 millioner mennesker seg fri fra den kommunistiske ettpartistaten.  I 1990 summerte det sovjetiske innenriksdepartementet opp bruken av dødsstraff fra 1960 og ut 80-tallet på en pressekonferanse der jeg selv var tilstede.  1,3 mennesker ble henrettet hver dag, året rundt disse 30 årene, og 70 % ble henrettet for økonomiske forbrytelser!    Det siste, normale år for Tsaren før den første verdenskrig og revolusjonen i 1917 brøt løs over hans hode, var året 1913. Under frihetsårene med perestroika eller «ombygging» som Mikhail Gorbatsjovs reform-æra hadde som sin merkelapp, var det ukentlige tidsskriftet Ogonëk» en viktig meningsbærer når det gjaldt glasnost eller åpenheten, som preget dèn tiden. I januar 2013 summerte Ogonëk opp hundre års russisk historie i fire punkter slik: «Som i 1913 har Russland 2013 en halvautoritær leder; som i 1913 har Russland i 2013 et evneløst parlament; som i 1913 har Russland i 2013 et hjelpeløst politi; og i 1913 har Russland i 2013 en grenseløst egoistisk elite.»  Dette skrev Ogonëk 5. januar 2013.

Dagens korrupsjon må forstås ut fra det første postkommunistiske tiåret etter at sovjetstaten forsvant Nyttårsaften 1991.   Da Lenin ble sent til historiens søppeldynge og de sovjetiske lovene skrinlagt, oppsto det både et verdivakuum og et lov-vakuum i det russiske samfunnet.

Et lov-vakuum gir alltid byråkratiet fritt spillerom for skjønn. Den manglende kompetansen bak ambisjonen om å innføre markedsøkonomi kommenterte den rehabiliterte dissident og systemkritiker, Roy Medvedev fra Folkekongressens talerstol høsten 1990 da lovgiverne i Kreml diskuterte 500-dagersprogrammet til innføring av markedsøkonomi i Sovjetunionen: «Man innfører ikke en markedsøkonomi på 500 dager, som dere vil. Det tar heller ikke 5 eller 50 år, snarere 500 år. I Vesten fins en armè høyt kompetente jurister og økonomer som fra dag til dag ser til, at de besungne markedskreftene fungerer sivilisert og etter sin hensikt!»  sa historikeren Roy Medvedev. Hans mest berømte bok «La historien dømme» er oversatt til 50 språk. Så brakte det løs i 1992 med økonomisk sjokkterapi i Russland likevel.

kolia_leviatan

Privatiseringen eller som russerne kaller det «piratiseringen»[1] gjorde, at 2 % av befolkningen kunne tiltuske seg 90 % av nasjonalrikdommene. President Boris Jeltsins privatiserings-minister Anatolj Tsjubais var designeren.  Han bestemte, at alle ansatte på en bedrift fikk et eierbevis som lød på 10 000 høyst inflaterte rubler, tilsvarende verdien på en loff og en vodkaflaske. Deretter solgte de ansatte disse eier-bevisene sine til pengesterke krefter.  Gjødselfabrikken med 4000 ansatte i Novgorod gikk under hammeren 15/10-1993. Bedriften hadde tjent millioner av dollars selv under Bresjnev-tiden (1964-82) på eksport til vest.  Bedriften ble solgt for 70 000 $, et dårlig hus i Bærum på dèn tiden. Folk ante ikke hva de faktisk satt med av verdier.  Eliten begikk årtusenets økonomiske landssvik. Oligarkene oppsto.  Hvem var de?   Utro, yngre partifunksjonærer så hvor «kommunistskuten» seilte.  Mot slutten av 1980-tallet hoppet de over fra parti-hovedkvarterene til stats-institusjoner og næringsliv. Typiske eksempler er Boris Berezovskij og Mikhail Khodorkovskij. Den første «fikk» automobilindustrien, var doktor teknisk fysikk og jobbet i bilindustrien i Togliatti. Den andre fikk oljefeltene i det vestlige Sibir av Jeltsin for en slikk og en ingenting.

Privatiseringsminister Tsjubàis overbeviste Jeltsin om, at en privat eier var mer effektiv enn en statlig eier. I 1991 var varehyllene i USSR tomme og èn årsak til at befolkningne lot supermaktens regime falle sammen. Tsjubais ideologi baserte seg selvsagt på, at de private kreftene var ærlige. Det var for mye å håpe på. Hans ideologi sto som et hårfint skille mellom markedsøkonomien og galehuset. De nye, mst berømte oligarkene som tok over økonomien var alle jøder,  Boris Berezovskij, Mikhail Khodorkovskij, Mikhail Friedman, Vladimir Gusinskij og Romàn Abramòvitsj.

Mot slutten av sovjettiden utgjorde jødene ½ % av befolkningen men 7 % avalle  dem med høyere embetseksamen.  Forklaringen var enkel nok på deres over-representativitet i utdanningsstatistikken.  I sovjettiden var jødene ofte utelukket fra stats- og partifunksjoner, særlig under Josef Stalin.  Da kunne de bare konkurrere på den kunnskapsgenererende sektor. Historisk var jødene blitt presset over i pengeøkonomi under merkantilismen på 1700-tallet. For tsarene forbød dem å eie jord. Som håndverkere i sine landsbyer «stetls» i Galicia kom de tidlig i gang med betaling til forskjell fra naturalhusholdningen, som slaviske livegne var prisgitt.  «Spillemann på taket» udødeligjorde denne livsformen, med pogromer og omveltninger. I virkelighetens verden skapte tsarens innenriksminister Grev Ignatjev slike jødeforfølgelser forut for 1890, at disse forklarer jødisk migrasjon fra de baltiske strøk av de russiske imperiet til for eksempel Trondheim i Norge. Slik er bakteppet for den jødiske dominans på toppen av privatiseringsprosessen i det tidligere sovjetsamfunnet på 1990-tallet.  Hva var så oligarkenes metode for berikelse? De handlet i metaller, olje og gass. Gjennom dobbel bokføring eksporterte de råvarer til Vesten, tok offisielt lav pris, reelt høy pris og mellomlegget gikk til deres konti i Sveits. Smuglingen skjedde og kunne bare skje gjennom medvirkning av sentrale deler av et korrupt statsapparat.  Bare i 1992 ble vesle Estland Europas største eksportør av lettmetaller – fra Russland. Det russiske tollvesenet var gått i langvarig hi!  Den årlige, illegale kapitalflukten fra Russland under 1990-tallet lå på 20-30 millioner US $ – kronåret var 1998 med 130 millioner.  Under krakket 17. august det året femdoblet dollaren seg mot rubler, og oligarkene holdt sine formuer i dollars.  Fra da av eide de også eiendomsmarkedet totalt i Russland.

kolia og konen_leviatan

Den røverøkonomien som «piratiseringen» medførte, skapte et svinn i demografisk tilvekst blant menn på 10 millioner individer bare i Russland fra 1991-2001.   25 % av russerne havne undre grensen for eksistens-minimum. En sosial degraderingsprosess ble resultatet, eller som russerne kaller dette for, lumpenizatsija eller fille-proletariseringen. Overdødelighetens kausalsammenheng ble slik: Russiske menn på fastlønn måtte ta seg tre jobber for å få endene til å møtes; så ble de skilt; deretter ble de deprimert; endelig røykte de og drakk seg seg til døde!   Det siste var ikke nytt.  I 1981 sa Roy Medvedev i et intervju med meg, at ½-parten av sovjetfolket kronisk var på fylla.  Nå ble det verre. Mens Ola Nordmann årlig konsumerer 5 liter 96 % sprit, tyller russerne seg 16 liter i 2014. I dag lider 50 % av russiske menn av èn eller to kroniske sykdommer, som krever månedlig, medisinsk oppfølging. Innføringen av markedsøkonomi i det postsovjetiske samfunn ble en blytung påkjenning for folk flest.  Det fortonte seg som det trolig ville vært å ta til orde for fri abort i Vatikanet. At det kom så brått og var så fjernt for russisk historie, gjorde at innføringen av markedsøkonomi, den såkalte, økonomiske sjokkterapi til den første, postkommunistiske statsminister Jegor Gajdar, ble en så katastrofal katalysator for en enda mer ekstrem form for korrupsjon, enn russerne tradisjonelt hadde vært vant med! I 1992 var inflasjonen så enorm, et russene mistet sine spinkle sparepenger.  Lev Trotskij kommenterte Weimar-republikkens kranke skjebne slik: «Fascisme er småborgerskap som går amok etter at hyperinflasjonen har fratatt dem sparepengene!» I desember 1993 fikk den aggressive nasjonalisten Vladimir Sjirinovskij 25 % av stemmene til dumavalget.  I år advarte Putins forsvarere etter konflikten med Ukraina, at faller Putin vil mer ekstreme nasjonalister ta over etter ham. Budskapet ble blant andre steder fremmet på et Russlandsseminar på NUPI høsten 2014.

Problemet med korrupte og rike russere er, at de ikke stopper å stjele og får aldri nok, enten de har posisjoner i det offentlige eller i privat sektor. Den to år gamle skatteloven for offentlige ansatte sier i grunnen alt: På selvangivelsen for offentlig ansatte skal ikke bare inntekt oppgis. Nyanskaffelser i fast eiendom, dyre biler, fly og yacht’er skal også oppgis, både for den offentlige ansatte selv, ektefelle og mindreårige barn! Samtidig fortsetter Putin-regimet med å gi årlige eiendomsamnesti til folk, som ikke kan forklare sin bolig med sin offisielle inntekt. Det slår ut i vitser, som alltid i Ruslsand. Den russiske samferdsels-ministeren har en afrikansk kollega på besøk i sitt landlige palè. Utledningen undres over at en ministerlønn rekker til slik luksus. «Ser du den motor-veien utenfor andre siden av parken min langt der borte?» – spør den russiske samferdselsministeren.  Da gjesten bekrefter det han ser, sier russeren: «Der forkortet jeg asfaltbredden med 15 cm i begge retninger over 500 km, og det ble dette huset!»   Afrikaneren nikker.  Året etter utspiller samme scene og undring seg på hans afrikanske latifundium, og når afrikaneren peker og spør om russeren ser motorveien bortenfor parken, svarer russeren nei.  «Nettopp, og det ble dette huset!» – svarer den afrikanske, korrupte ministeren.  Transparency Internationals årlige liste bekrefter stadig også at det fins mer korrupte stater enn Russland, ikke minst i Afrika. Men fordi den russiske korrupsjonen er så mye sterkere som avvik fra den gjeldende norm i samfunnet, både historisk og i dag, blir den på sett og vis verre.  Våren 2011 gikk agenter fra det som het KGB og som nå kalles FSB til aksjon mot en generalløytnant i politiet, som ledet Innenriksministeriets avdeling til bekjempelse av organisert kriminalitet. Agentene fra sikkerhetspolitiet ble så konsternert av beslagene som de gjorde på politigeneralens datsja, at de offentliggjorde størrelsen, 43 millioner amerikanske dollars!  Halvannet år etter ble politigeneralen dømt til 8 års fengsel.  Men i domspremissene ble han bare felt for å ha stjålet 10 millioner dollars fra fellesskapet.  Hvor ble det så av de andre 33 millionene av dollars? Se dèt er forskjellen på 8 år og 25 års fengsel i Russland!  Slik råtner det tidlige tilløp til rettsstat på rot under Putin, som Russland rakk å utvikle etter Spovjetunionens fall.

advokaten_leviatan

I 2003 var jeg tilstede under et møte mellom mannen som hadde ledet sentralbanken i 20 år i Moskva, Gennàdij Geràsjenko, og hovedstyret i Sparebanken Nord-Norge.  Den legendariske finansmannen fortalte følgende vits: To firma i søksmål mot hverandre innkalles til dommerkonferanse.  Dommeren påpeker, at den ene parten bare har betalt 4 000 $ i bestikkelse til ham, mens den andre parten har betalt 5 000 $!   «Slik har vi en diskrepanse, som vi må løse,» sier dommeren.  «Enten betaler du deg opp med 1000 $ eller så for dere andre 1000 $ tilbake, slik at dere begge to har betalt like mye til meg. Og deretter dømmer jeg etter loven!»  Revisorene til tsaren var nok mer fryktet enn revisorene i dagens Russland.

[1] På russisk heter det priviatizatsija, bittert kaller russerne det prikhvatizatsija etter verbet prikhvatit som betyr å grafse til seg. På norsk fant jeg ordet piratisering som dekkende erstatning i min oversettelse.