Kommunikasjonsrådgivning og korrupsjon

Hvor langt kan en kommunikasjonsrådgiver gå i å markedsføre sine gode forbindelser? spør advokatene Caterina Håland Gaeta og advokat dr. juris Bjørn Stordrange i denne artikkelen som også er trykket i Dagens Næringsliv (Debatt) den 3. juli 2014.

Dette har blitt et tema etter at media har begynt å interessere seg for hvordan aktører i kommunikasjonsbransjen skaffer seg oppdrag og kunder. Fordi det er avdekket eksempler på at noen har markedsført sine muligheter til å påvirke politiske prosesser og beslutninger, har enkelte tatt til orde for ny lovgivning på området. Før man vurderer dette, kan det være fornuftig å analysere hvor langt gjeldende rett går i å forhindre sammenblanding av kommunikasjonsrådgivning og bruk av gode forbindelser. Det er ikke mer enn drøyt 10 år siden Norge fikk ny lovgivning om dette. Disse er knyttet til korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven. Bestemmelsene som gjelder kommunikasjonsrådgivere, kalles for bestemmelsen om påvirkningsagenter.

Bestemmelsen om påvirkningshandler regulert i straffeloven § 276 c, og utvider området for korrupsjon. Ulovlig påvirkningshandel foreligger når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin posisjon til å kreve eller motta fordeler som må anses utilbørlige. Formålet bak bestemmelsen er å ivareta allmennhetens tillit til at det ikke hefter usikkerhet med hensyn til objektivitet i beslutninger i offentlige etater og i private bedrifter.

Grensen mellom legitim og straffverdig påvirkningsvirksomhet beror på en vurdering av hvorvidt det foreligger en ”utilbørlig fordel”. Dette uttrykket betyr at innholdet fastlegges av domstolene i tråd med moralsynet i samfunnet til enhver tid. Derfor er grensen for ulovlig påvirkningshandel usikker og kan skape lite forutberegnelighet, men forarbeidene fremhever tre sentrale momenter i utilbørlighetsvurderingen. Disse er graden av åpenhet om at påvirkningsagenten opptrer på vegne av en oppdragsgiver, fordelens art og verdi, samt hvem som søkes påvirket.

Det kan for eksempel tenkes at et kommunestyre blir forsøkt påvirket av en kommunikasjonsrådgiver som tidligere har hatt en politisk stilling i kommunestyret. Kommunikasjonsrådgiveren kan for eksempel få betalt og opptre på vegne av en entreprenør som ønsker at det fattes vedtak om boligutbygging. Dersom kommunikasjonsrådgiveren ikke opplyser om dette, men tvert i mot gir inntrykk av at argumentasjonen er hans personlige oppfatning av saken og bygger politisk og samfunnsmessig overbevisning, vil det foreligge utilbørlig påvirkningshandel. Det utilbørlige består i at han skjuler at han i realiteten fremmer oppdragsgiverens interesse, og skaper en villfarelse hos beslutningstakerne.

Dette gjelder særlig dersom rådgiveren tar seg betalt for påvirkningsarbeidet. En gave som kun kan regnes for å være en anerkjennelse av utført arbeid, kan ikke anses for å være utilbørlig. Det motsatte er tilfelle dersom den økonomiske verdien ikke står i forhold til motytelsen eller strider med etablert forretningspraksis på området.

I forarbeidene til loven fremheves at nærstående til stortingsrepresentanter og andre i posisjoner som det er viktig å opprettholde tilliten til, må finne seg i å bli underlagt en streng norm. Dette innebærer typisk at tidligere politikere som nå jobber i kommunikasjonsselskaper, må opptre svært varsomt overfor tidligere kollegaer. Dersom rådgiveren eksempelvis er en tidligere politiker i Olje- og energidepartementet og har et stort nettverk innenfor denne bransjen, kan ikke han selge sitt nettverk til et oljeselskap. Det utilbørlige består i at kommunikasjonsselskapet impliserer at man skal bruke sitt nettverk for å skaffe klienten en fordel på bekostning av andre.

Det følger av lovens ordlyd og forarbeider at det er nok at påvirkningsagenten krever eller mottar en utilbørlig fordelt ”for å” påvirke beslutningstakeren. Den straffbare handlingen er fullbyrdet når kravet om en utilbørlig fordel har kommet til oppdragsgiverens kunnskap, og det er derfor uten betydning om kommunikasjonsselskapet kjenner eller har praktisk mulighet for å oppnå kontakt med den som skal påvirkes. Det avgjørende er om kommunikasjonsselskapet pretenderer å være i stand til å påvirke. Det er således tilstrekkelig for påvirkningshandel at rådgiveren overfor oppdragsgiver foregir å ha til hensikt å forsøke å påvirke utføringen av beslutningstakerens stilling, verv eller oppdrag, og tar seg betalt for å benytte denne særskilte påvirkningsmuligheten. Dette innebærer at dersom et kommunikasjonsselskap selger sitt kontaktnettverk ved å signalisere at de har mulighet for å påvirke aktuelle beslutningstakere, og deretter inngår en betalt oppdragsavtale, kan dette være rettsstridig. Det må anses som klanderverdig å selge en mulighet til å påvirke en politisk beslutning utelukkende på grunn av sine forbindelser.

På den annen side foreligger det ikke utilbørlig påvirkningshandel dersom et kommunikasjonsselskap tilbyr rene kommunikasjonstjenester ved å utvikle, videreformidle og lære sine klienter kommunikasjonsstrategier og kommunikasjonshåndtering. Det er fullt ut lovlig å hjelpe en oppdragsgiver med å komme i dialog med offentlig myndighet og næringsdrivende, og lære dem hvordan de selv skal opptre og kommunisere for å oppnå ønsket resultat. Kommunikasjonsrådgivning og lobbyvirksomhet er lovlig virksomhet, og gode grunner taler for å verdsette denne virksomheten. Kommunikasjonsselskapene kan skaffe offentlige beslutningsorganer nødvendig informasjon for å fatte riktige og gode beslutninger, og samtidig gis personer, organisasjoner og selskaper adgang til å bidra i samfunnsutviklingen og hevde sine interesser. Så lenge kommunikasjonsselskapene opptrer med integritet, åpenhet og ærlighet, vil det vanskelig kunne konstateres ulovlig påvirkningshandel.